I Norge har vi hatt skolerådgivningstjeneste i mange år, men dens fokus, og lovgivningen om skolens ansvar har endret seg noe gjennom tidene. I dagens Opplæringslov, heter det at: "Elevene har rett til nødvendig rådgivning om utdanning, yrkestilbud og yrkesvalg og om sosiale spørsmål"

Loven gjelder grunnskolen og videregående opplæring (dvs. inntil 19 år), men grunnopplæringen har hatt relativt små ressurser til å gi denne rådgivningen. Fordi den sosialpedagogiske rådgivningen ofte har karakter av "brannslukking", og fordi de sosialpedagogiske utfordringene har økt (Teig, 2000), er det blitt lite tid igjen til utdannings- og yrkesveiledning på den enkelte skole. Systemet med at den sosialpedagogiske rådgivningen og utdannings- og yrkesveiledningen har blitt ivaretatt av samme rådgiver med en relativt knapp tidsressurs, har dermed bidratt til å marginalisere arbeidet med utdannings- og yrkesveiledning.

Det har ikke vært stilt spesielle krav til veilederkompetanse for skolerådgivere. Selv om mange rådgivere har noe utdanning innen karriereveiledning, er de fleste utdannet lærere, kanskje med sosialpedagogisk fordypning. Derfor har ofte utdannings- og yrkesveiledningen blitt mangelfull, og enkelte rådgivere har bare hatt tid og mulighet til å gi generell informasjon til elevene.
 
I dagens stadig mer komplekse, uoversiktlige og omskiftelige samfunn er det betydelig større behov for individuell veiledning og tilrettelagte prosesser for den enkelte elev. At vi i Norge har hatt problemer med mismatch mellom elevenes valg av utdanning og arbeidslivets behov, og et særlig kjønnsdelt arbeidsmarked, har også bidratt til å rette søkelyset mot behov for endringer.

Utdannings- og forskningsdepartementet har de senere år satset på endring og utvikling, men uten å gjøre noe med tidsressurs og krav til kompetanse. I 1997 startet et treårig prosjekt "Bevisste utdanningsvalg" som skulle prøve ut tiltak for å få mer bevisste utdanningsvalg uavhengig av tradisjonelle kjønnsroller (Buland & Havn, 2001) . I 2000 ble også prosjektet "Delt rådgivningstjeneste" igangsatt. Også dette prosjektet har vart i tre år og har omfattet ungdomsskoler og videregående skoler i fire fylker.

Fra 1997 har mange skoler også jobbet med å gjøre karriereveiledning til "hele skolens ansvar" (Buland & Havn 2003). Dette innebærer å se utdannings- og yrkesveiledningen i et større perspektiv enn den rene informasjonen og den personlige veiledningssamtalen.
 
I dette perspektivet omhandler karriereveiledning at elevens eget valg er resultatet av en prosess som starter allerede på barnetrinnet. Skolen bør møte elevens behov for å få støtte, veiledning, informasjon, motivasjon og hjelp til refleksjon i denne prosessen. Skolens arbeid med utdannings- og yrkesvalg skal være en utvidet form for karriereveiledning, som dekker elevens behov for kunnskap om "meg selv", styrker elevens valgkompetanse og legger tilrette for de unges første møter med, og kunnskaper om de utdannings- og arbeidsmuligheter livet kan by dem.

Prosjektet Delt rådgivningstjeneste
Prosjektet Delt rådgivningstjeneste hadde som mål: "Å styrke yrkes- og utdanningsveiledningen gjennom forsøk med delt rådgivningstjeneste slik at elever i grunnskolen og i videregående skole settes bedre i stand til å foreta bevisste utdanningsvalg, uten at den sosialpedagogiske rådgivningen svekkes". Det ble avsluttet høsten 2003 etter tre års forsøk i Oslo, Akershus, Oppland og Rogaland.
 
 

Rådgiverrollen og karriereveiledning som hele skolens ansvar
Prosjektet har også vist at det er riktig å jobbe mot målet at karriereveiledning skal være hele skolens ansvar, og at en suksessfaktor er at dette arbeidet er forankret i skolens ledelse, skolens planarbeid og hos lærerne. Prosjektet har ført til en mer helhetlig tenkning rundt karriereveiledning, og det er utviklet kjeder av tiltak som griper inn i og støtter opp om hverandre.
 
Mange ungdomsskoler kjører nå for eksempel sammenhengende tiltak over tre år, i tillegg til at overgangen mellom skoleslagene er klarere fokusert, og samarbeidet mellom skoleslagene og mellom skole og arbeidsliv er styrket. Prosjektet har også utviklet noen gode tiltak i forhold til å samarbeide med, og bruke foreldrene som ressurs i veiledningsarbeidet. Samspillet mellom lærer og karriereveileder for å fange opp og møte elevenes særlige behov er et viktig virkemiddel for å gjøre veiledningen best mulig for enkelteleven, og for å møte enkelteleven på de riktige tidspunktene.

Deling av tjenesten, med den nødvendige opprydningen i oppgaver, ansvar og roller som dette medfører, har ført til en tydeligere oppgavefordeling. Dette gir rådgiver en ny, mer profesjonell rolle. Hun blir koordinator og tilrettelegger, og det frigjøres tid til gjennomføring av individuell veiledning med elevene, tilpasset informasjon og hjelp til enkeltelever.
 
OECD har påpekt at en ideell målsetting om hele skolens ansvar lett kan bli det godes fiende (OECD, 2002). Dersom skolens arbeid ikke er hensiktsmessig organisert vil et felles ansvar lett kunne erstattes av ansvarspulverisering. En forutsetning er derfor at skolen faktisk har en ansvarlig koordinator, inspirator og pådriver. Dette vil være en av karriererådgiverens oppgaver. Veilederens tilhørighet til skolen er derfor viktig for kvaliteten på skolens samlede karriereveiledningsarbeid.

Veiledning for alle eller fokus på elever med særlige behov?
Det har ikke vært noen debatt i norsk skole om en mulig prioritering mellom veiledning til alle, eller til de elevene med størst behov. Men når en reiser diskusjonen, ser det ut til at den beveger seg langs de samme skillelinjene som diskusjonen om deling av rådgivningstjenesten.

I arbeidet med deling av rådgivningstjenesten har det vært en god del motstand og utfordringer. Et av de viktige motargumentene som ble reist mot deling, var at rådgiverkontoret, med både tilbud om utdanningsveiledning og sosialpedagogisk veiledning var et lavterskeltilbud som på best mulig måte kunne ta vare på "hele" eleven. Tilbudet om karriereveiledning skulle bidra til å ikke stigmatisere de elevene rådgiver allerede brukte mest tid på, de med behov for særskilt tilrettelagte tilbud og tett oppfølging. Argumentet er at særlig disse elevene skal slippe å forholde seg til mange personer, og at det er viktig for en utdanningsveileder å kjenne elevens historie.
 
Andre har uttalt at det er godt for både eleven og rådgiveren at de ikke kjenner hverandre for godt. Karriererådgiveren bør kjenne eleven og hans eller hennes skolemiljø, men skal ikke være den som tar seg av elevens problemer. Dette gir eleven mulighet til å legge igjen "bagasjen" utenfor rådgiverkontoret, og det kan bidra til en friere refleksjon om muligheter og planer sammen med rådgiver.

Et annet moment er det faktum at det føres en politikk i Norge der opplæringen skal tilpasses til alle. En ny Stortingsmelding slår bl.a. annet fast at

 

• I Bevisste utdanningsvalg dreide det seg om arbeidsmarkedspolitiske likestillingsmål og tiltak for å få flere jenter og gutter til å velge videregående utdanning uavhengig av tradisjonelle kjønnsroller.
• For Satsing mot frafall dreier det seg om sosial inkluderingspolitiske mål som krever tiltak mot målgrupper som er særlig utsatt for å ikke fullføre videregående opplæring.

Det er med andre ord ulike grupper som til enhver tid blir definert slik at det er nødvendig å rette et spesielt fokus mot dem. Men et særlig fokus og innsats i forhold til enkeltgrupper gjør ikke veiledningsbehovet for alle de andre noe mindre. Derfor vil det være viktig å opprettholde også et generelt fokus. Dette bør gjøres på en slik måte at det også gagner grupper med særlige behov, eller både likestillingspolitiske og sosial inkluderingspolitiske mål i tillegg til de arbeidsmarkedspolitiske og mål om livslang læring. Mister vi dette av syne, kan vi risikere at veiledningen blir et eksklusivt tilbud for marginaliserte grupper.

Et norsk eksempel på at veiledning har vært målrettet mot de med særlige behov, er de siste årenes veiledningstjenester i aetat (den norske arbejdsmarkedsstyrelse).
 

• Er det jenter og gutter som skal inspireres til å velge utradisjonelt?
• Er det minoritetsspråklige, sosiale dropouts eller funksjonshemmede som skal hjelpes til å gjennomføre sin videregående opplæring?
• Er det de elevene som har fått utredet et behov for særskilt tilrettelagt opplæring, eller noen helt andre?

I den norske skolen har det ikke blitt stilt spørsmål ved om man skal tilby veiledning til alle eller bare til spesielle grupper. Men som vi ser settes det, i tillegg til den veiledning som tilbys alle, inn spesielle tiltak for definerte målgrupper. Dette kan sees som et svar på behov for ekstra innsats over en begrenset periode, eller behov for ekstra fokus innenfor det generelle veiledningstilbudet. Slike tiltak vil etter mitt syn være helt nødvendige, for at vi skal utvikle et godt tilbud til alle.
 
Skolen skal bidra til å gjøre alle elevene i stand til å navigere på egenhånd i vårt komplekse samfunn, og med livslang læring som mål. Derfor må karriereveiledning også være et generelt satsingsområde som gjelder alle elever, og som tilpasses den enkeltes behov. Med andre ord: ja takk, begge deler.