Jeg har blitt invitert til å skrive en artikkel om veiledning i utkanten av Norge slik jeg ser det. Jeg skal fokusere på en gjennomgang av modellen partnerskap for karriereveiledning. Innledningsvis kan det være viktig med litt informasjon om den norske demografien. Demografisk befinner omkring 34 % av landets befolkning seg i de fire fylkene (Akershus, Østfold, Vestfold og Oslo) rundt Oslofjorden, som kun dekker 3,63 % av landets areal. Sånn sett kan man, sammenlignet med Danmark, si at det meste av Norges karriereveiledning foregår i utkanten. Dette vil være et viktig bakteppe å ha med seg når jeg nå skal presentere partnerskap for karriereveiledning.

Det er viktig å påpeke at det først i februar 2006 gikk ut brev fra Utdanningsdirektoratet til fylkeskommunene hvor de ble oppfordret til opprette såkalte partnerskap for karriereveiledning. De tre fylkene Nordland, Akershus, og Telemark fikk parallelt støtte til forsøk med forskjellige partnerskapsmodeller. Modellen må derfor kunne sies å være i utprøvingsfasen, og mine refleksjoner og drøftinger er knyttet til egne erfaringer som ansatt i et partnerskap og som foredragsholder om karriereveiledning i en rekke fylker i denne perioden, i tillegg til de evalueringer som er gjort så langt av partnerskapene (Feiring & Helgesen, 2007, Borgen, Vibe & Røste, 2008, Røste & Borgen 2008).

Overordnet mål for partnerskap for karriereveiledning

• Tilby en bedre og mer helhetlig karriereveiledning i et livslangt perspektiv
• Gjøre det enklere å finne fram i tilbudet om veiledning
• Styrke den regionale koordinering og samordning av karriereveiledningen på tvers av aldersgrupper 
• Fremme samordning og løsninger som ivaretar ulike brukergruppers interesser og behov lokalt og regionalt 
• Tydeliggjøre roller og oppgaver mellom etater og samarbeidsparter på karriereveiledningsfeltet 
• Styrke arbeidet med karriereveiledning i grunnskolen og videregående opplæring 
• Bidra til samarbeid om karriereveiledning som virkemiddel inn mot arbeidslivet og arbeidsmarkedspolitikken.

Organisering av partnerskapene
Karriereveiledningstjenesten nasjonalt, regionalt og lokalt er fragmentert og oppdelt der mange har et ansvar. Instanser som i dag har et formelt ansvar for karriereveiledning eller som har interesse av å ha en best mulig velfungerende karriereveiledningstjeneste, har på denne bakgrunn gått sammen i gjensidig forpliktende regionale partnerskap. Partene varierer, men som oftest deltar regionens kommuner med ansvar for elever opp til ca 16 år, fylkeskommunen er ansvarlig for elever mellom 16 og 19 år + personer som tar videregående utdanning som voksne, NAV (The Norwegian Labour and Welfare Administration), partene i arbeidslivet (NHO og LO) og den lokale høgskole og/eller universitet. Basert på lokale behov rundt omkring deltar partene enten med økonomisk støtte til stillinger og/eller med bemanning med en ønsket spisskompetanse til sentrene. Partnerskapene er delvis finansiert gjennom statlige bevilgninger, men har samtidig en stor lokal handlefrihet.

Eksempler på praktiske utfordringer og suksesskriteier i partnerskapene
I vurderingen vil jeg ta utgangspunkt i Wistow og Hardys (1991) kategorier av utfordringer knyttet til arbeid organisert som partnerskap. Denne artikkelens omfang gjør det umulig å presentere en uttømmende oversikt over utfordringer, men jeg vil forsøke å trekke fram noen hovedutfordringer knyttet til alle kategoriene, både slik jeg ser det og slik det framkommer i evalueringene av forsøksfylkene.

Strukturelle
I de fleste regioner har det foregått samarbeidsprosjekter i mer eller mindre formelle nettverk lenge før partnerskap ble innført. I små regioner er det ofte relativt enkelt å få oversikt over aktuelle aktører. Det partnerskapet har bidratt med er en formalisering og en konkretisering av hvem som gjør hva i forhold til karriereveiledning, også etter at en prosjektperiode er avsluttet. En anbefaling er derfor å ta utgangspunkt i allerede eksisterende nettverk og tydeliggjøre rammer og rollefordeling de i mellom.

Prosedurale
Et overordnet mål for en del fylker er å utvikle nettbaserte prosessverktøy som skal følge personen i dens karriereutvikling fra ca 13 år og inn i voksenlivet. En ideell løsning knyttet til dette vil blant annet kreve at læringsplattformer brukt i de ulike skoleslag og forvaltningsområder ”snakker sammen”. Så lenge kommuner (ansvarlig for elever mellom 13 og 16 år), fylkeskommuner (ansvarlig for elever mellom 16 og 19 år + personer som tar videregående utdanning som voksne), og NAV alle bruker forskjellige administrative systemer er det målet ikke oppnådd enda. Som et alternativ til dette har en del kommersielle aktører kommet på banen med elektroniske løsninger uavhengig av læringsplattformløsning, men bruken av dette er foreløpig lite utbredt.

Finansielle
Evalueringen av forsøket med partnerskap i Nordland (Feiring & Helgesen, 2007) peker på en særlig utfordring ved å få små kommuner med på et økonomisk spleiselag for å stable på beina et forpliktende partnerskap med tilhørende bemannet karrieresenter. En del kommuner argumenter med at de allerede har et godt nok tilbud for sine innbyggere gjennom ressurssentra og andre lokalt initierte tiltak. Et annet problem er at kommuner i samme region kan ha store forskjeller i befolkningens behov for veiledning, og dermed også forskjellige ønsker for hva partnerskapene skal satse på. Dette gjelder også mellom ulike forvaltningsenheter med ansvar for forskjellige deler av befolkningen, eksempelvis NAV og fylkeskommunene(Røste & Borgen 2008).

Profesjonelle
Et av de største spørsmålene knyttet til etableringen av regionale partnerskap med tilhørende karrieresenter har vært om all veiledning skal flyttes til karrieresentrene eller om det, eksempelvis for elever, skal utøves på den enkelte skole. Et av utdanningsdirektoratets resultatmål er at tilbudet skal fremme samordning og løsninger som ivaretar de ulike brukergruppenes interesser og behov lokalt og regionalt. Blant annet i utredningsarbeidet i forkant av etableringen av partnerskap i Akershus kommer det tydelig fram en skepsis blant karriereveiledere i skole rundt å flytte veiledningen bort fra elevenes læringsmiljø (Borgen, Vibe & Røste 2008). Fylkene har derfor valgt en modell hvor karrieresentrene skal være en faglig supplerende ressurs for arbeidet som gjøres på den enkelte skole, ikke en erstatning.

Når det gjelder tilbudet til voksne er det litt mer variasjon. Blant annet ved karrieresenter opus Hadeland i Oppland fylke har de valgt å bemanne karrieresenteret med personell opprinnelig tilsatt i NAV. De opplever særlig brobyggerrollen som avgjørende for sitt valg. Ved å være både i arbeidsmiljøet til karrieresenteret og NAV opplever de veien fra problemer oppstår til en løsning er skissert som kortere. Dette enten det gjelder samhandling om en rådsøker eller det er snakk om mer prinsipielle avgjørelser.

En annen hovedoppgave for partnerskapene er å binde sammen skoleslagene. Undersøkelser har vist at ca 1/3 av elevene i ungdomsskolen bestemmer seg sent for hvilket utdanningsprogram de skal velge i videregående skole, og at valget ofte er basert på svært lav kunnskap om utdanningsprogrammet de velger (Buland & Havn 2003). Mange har ikke selv erfart hvordan hovedoppgaver i et utdanningsløp fortoner seg, og møter med det lite forberedt når de starter. I 2008 kom det et nytt fag i ungdomsskolen som skal gjøre overgangen lettere (Inga H. Andreassen 2009). I min region er det bestemt at partnerskapet i samarbeid skal gjennomføre tre fellestiltak innenfor rammene av dette faget. Målet er at elever gjennom presentasjon og ikke minst opplevelse og utprøving av forskjellige utdanningsprogram skal bli mer bevisste, og dermed gjøre bedre utdanningsvalg.

Gjennom partnerskap bindes de ulike trinnene i utdanningsløp sammen, noe som i prinsippet er bra for å få en logisk sammenheng mellom ulike stadier i den enkeltes karriereutvikling. Men samtidig kan man stille spørsmål ved om dette kan virke begrensende på den veiledning som blir gitt. Kanskje vil noen veiledere føle seg forpliktet til å informere mer om fordelene ved den lokale høgskolen? Min oppfatning er at partnerskapet i stor grad er et systemsamarbeid og at det i liten grad påvirker den enkelte rådgiver i hans eller hennes hverdag. Men å være bevisst sin rolle og de forventninger aktører i et gjensidig forpliktende samarbeid har til hverandres roller vil i denne sammenheng være essensielt.

En siste fordel med de regionale partnerskapene jeg har lyst til å nevne er fokuset på kompetanseheving. Kompetansenivået på veiledning både for voksne og ungdom fikk hard medfart i OECD’s vurdering av norsk veiledning (oecd 2002). Et av målene for de regionale karrieresentrene er at de skal være en faglig støtte og ressurs for rådgivere i grunnopplæringen (1.-13. trinn). Ved karrieresentrene ansettes det derfor såkalte koordinatorer som skal samordne de nevnte fellestiltakene. Det er også et ønske at det ansettes personer med utvidet formell kompetanse på karriereveiledning slik at eksempelvis skoler kan henvende seg til disse for faglige råd. Koordinatorene er også igangsettere av faglige og kompetansehevende tiltak for rådgivere.

Status/legitimitetsutfordringer
Mange partnerskap opprettes i regioner bestående av en stor kommune og flere små (Pettersen 2007). I disse tilfellene mener jeg det ofte gjennom tiden har utviklet seg tette gode nettverk blant de små, men samtidig tette skott mellom de små og den store. Et enkelt, men ofte virkningsfullt grep i den sammenheng er å være veldig tydelig på å inkludere alle i både partnerskapets styringsorganer, men også rent praktisk sørge for at fellesmøter og konferanser legges i alle regionens kommuner. Dette prinsippet gjelder også i forhold til de samarbeidende partene. Gjennom dette skapes en følelse av delaktighet og samhørighet som binder partnerskapene sammen.

Et grep som flere partnerskap gjør i den sammenheng er å opprette distriktskontorer. I min region er det ca 70.000 innbyggere fordelt på fem kommuner. En av nøklene for å gjøre karriereveiledning tilgjengelig i alle fem kommuner er å operere med en såkalt stedlighet rundt om i regionen. Dette betyr at jeg forlater mitt kontor fire dager i løpet av en 14 dagers periode for å være tilgjengelig på møteplasser rundt om i kommunene. Her kan det gis tilbud om både individuell oppfølging, men også gruppebaserte tilbud hvis det er hensiktsmessig. Dette er en typisk vinn-vinn-situasjon, hvor jeg også får et nyttig innblikk i hva som rører seg, særlig på arbeidsmarkedet i regionens små og store plasser.

Evalueringen av partnerskapet i Telemark viser at de nyetablerte distriktskontorene kan bidra til økt tilgjengelighet for innbyggerne i hele fylket (Røste & Borgen 2008). Det er allerede registrert en økning i antall besøkende i kommunene som er tilknyttet distriktskontorene, men det er for tidlig å fastslå noe om effektene. En hovedutfordring knyttet til distriktskontorene er bemanning. Distriktskontorene er for det første lokalisert til NAV-kontorer. For det andre er distriktskontorene bemannet med kun en person i 50 % stilling, og den andre halve stillingen er tillagt NAV-kontoret. For mange er NAV forbundet med noe negativt, og dette stiller store krav til rolleavklaring i forhold til brukerne, og for den ansatte i stillingen. Som følge av denne problematikken arbeides det i min region med alternative mer ”nøytrale lokasjoner”, eksempelvis ved det lokale bibliotek.

Avsluttende kommentar
Jeg avslutter med et sitat fra evalueringsrapporten for partnerskap i Telemark fylkeskommune som på mange måter oppsummerer utfordringene ved å danne et velfungerende partnerskap for karriereveiledning:

”Oppgavene som skal løses innenfor karriereveiledning må defineres i fellesskap blant de som skal løse oppgavene. Tiltakene som skal iverksettes krever avklaring av ansvar, organisering og økonomi. Ulike former for partnerskap ser ut til å være et godt virkemiddel, men må etableres gjennom prosesser mellom aktørene som til enhver tid skal løse oppgavene.”

• Andreassen, Inga H. (2009): Utdanningsvalg - mulighetenes fag
• Borgen, Vibe & Røste (2008): Evaluering av partnerskap for karriereveiledning i Akershus, NIFUSTEP
• Buland, Trond og Vidar Havn: De første skritt er tatt; Veien videre venter? Sluttrapport fra evalueringen av prosjektet Delt rådgivningstjenesten, STF38 A03510, SINTEF Teknologiledelse IFIM, Trondheim 2003
• Corbin, J. H., & Mittelmark, M. B. (2005): European Experience with Public-Private Partnership i Health Care Systems. IUHPE.
• Feiring & Helgesen (2007): Karriereveildning i Nordland – evaluering av et forsøk, NIBR-rapport
• Utdanningsdirektoratet (08.02.2006): Partnerskap for karriereveiledning. Forventninger til fylkenes arbeid. Brev fra Utdanningsdirektoratet til fylkeskommunene.
• Utdanningsdirektoratet 31.08. 2006: Tiltak for bedre gjennomføring i videregående opplæring
• Pettersen, Inger Lise (2007): Partnerskap for karriereveiledning – et norsk eksempel på en
  praktisk vejledningsstrategi
• OECD: OECD review of career guidance policies - Norway- Country note, 2002
• Røste & Borgen (2008): Erfaringsanalyse av partnerskap for karriereveiledning i Telemark, NIFUSTEP
• Snape, S., & Taylor, T. (2003): Partnership between Health and Local Government. Local Government Studies, 29 (3)